Estéban

Bienvenida Stina

2012-02-15T09:18:00.003-05:00

På mandag hadde jeg gleden av å ta turen bort til flyplassen for å ønske velkommen en misjonær. Og det av ypperste slag - en ekte Vegårsheiing! Hjertelig velkommen Stina:) Vi er glade for at du er her sammen med oss nå. Stina skal bo og jobbe i Bogota i tre år. Du kan følge henne på bloggen hennes: http://www.colombiastina.blogspot.com/

Den danker nok ut min ganske lett men det for så være... Lykke til Stina!

Stemme for de stemmeløse

2011-11-21T21:11:00.004-05:00

Det er tittelen på en Sigvart Dagsland-sang som jeg hørte på i oppveksten, kanskje etter at jeg var oppvokst også forresten. Et av de mange sosiale prosjektene våre heter ”Rettighetsprosjektet”, de har fokus på kvinners og barns rettigheter i Colombia. Onsdag til fredag i forrige uke arrangerte de kurs med tittelen ”Abogar por las victimas de abuso”. Det blir noe sånt som å ”forsvare eller tale saken til ofrene for misbruk og mishandling”. Det vil si hjelpe de som trenger hjelp og som ikke klarer å hjelpe seg selv.
Dessverre er det et altfor aktuelt tema. Vold i hjemmet, seksuelt misbruk...og ofte er menighetene lite forberedt på hvordan de skal forholde seg til, og gripe an saker som dukker opp.
Det var deltakere fra hele landet; fra Ipiales i sør til Barranquilla i nord. Og kursholderne var fra USA, fra stiftelsen AVA (Abogar por las Victimas de Abuso).
Målene deres er å skaffe ressurser til å helbrede ofrene for misbruk, utruste menighetene til å støtte ofrene, og å drive forebyggende arbeid.

Med vold i hjemmet tenkes det ikke bare på fysisk vold, men like mye vold og mishandling på det psykiske og følelsesmessige planet, åndelig mishandling, seksuell mishandling, psykologisk og verbalt vold, og økonomisk mishandling.
Colombia har nok en mer macho-kultur enn Norge. Eller, de har helt sikkert en mer macho-kultur enn Norge. Og det var en tankevekker for mange at alt dette kan kalles for mishandling. Men det ble tatt godt i mot, snakket om og diskutert i grupper.
Målet med kurset var mer enn bare å informere om hva som er vold og seksuelt misbruk. Ønsket var også å gi noen gode redskaper til å avdekke vold og misbruk, og å utruste personer og menigheter i hvordan hjelpe ofrene.

Det var tre fine dager der vanskelige temaer ble behandlet. Når vi kommer sammen er ikke vold, mishandling og misbruk favorittemaene. Men det blir ikke mindre viktig av den grunn. Og dessverre er det aktuelt i menighetene også.

Videoer fra La Vega

2011-11-10T12:21:00.003-05:00

For en tid siden skrev jeg om Golden Colombia, en norsk stiftelse som holder til her i Bogota. Den jobber med å bringe positiv informasjon fra Colombia til Norge, i tillegg til å støtte sosiale prosjekter i landet. I september besøkte de gården i La Vega og lagde en reportasje derfra. Tre av videosnuttene deres kan dere se på denne linken: http://goldencolombia.com.co/responsive/?page_id=146

For å få på tekst trykker dere på "CC"-ikonet i underkant av bildet.

Lykke til:)

Glimt fra Barnekirka

2011-10-27T16:39:00.001-05:00

Ciudad Bolivar ligger sør i Bogota og er en av de fattigste delene av byen. Der finner vi det vi til vanlig kaller for Barnekirka. Av navnet skjønner dere det ikke er en helt vanlig kirke. Det er ikke sånn at voksne ikke har adgang, men det er helt klart barna som står i fokus, og de er også i flertall på gudstjenestene. Når det er tid for søndagsskole må ungdommene og de voksne gå ut mens barna blir igjen i salen. For noen helger siden var det to norsk/colombianske familier på besøk i Bogota. De er for så vidt norske som noen, men alle de fire barna er adoptert fra Colombia. Nå var de tilbake i Colombia for å bli kjent med landet der barna (som nå er ungdommer) ble født. Det de hadde aller mest lyst til å se var Barnekirka, og på søndagen tok vi de med dit på gudstjeneste. I følge dem selv ble det en opplevelse de seint vil glemme. Her kan dere se noen bilder fra denne søndagen i Barnekirka.

Bønn er mer enn Fadervår

2011-10-01T18:43:00.001-05:00

Forrige uke hadde jeg gleden av å være med på bønneseminar for menighetene våre her i Bogota. Å ta seg fri tre dager midt i uka er det ikke alle som har mulighet til, men likevel var vi over 40 personer fra de fleste av menighetene våre samlet disse dagene. Du lurer kanskje på om det kan være nødvendig med et tre-dagers seminar for å be, det er vel bare å sette i gang?! Men bønn kan nok være mer enn bare å be vårt Fadervår. Det var godt å være sammen disse dagene med en fin gruppe mennesker som også ønsket å lære bedre å høre Guds stemme og å få et rikere bønneliv. Og ikke bare lære mer forresten. Det var også satt av god tid til å be for og med hverandre. Det var de amerikanske misjonærene Gary og Mary Lou Sander og Cathy Campobello, som ”alltid” har vært her i Colombia (i alle fall i over 20 år!) som hadde ansvaret for seminaret. De hadde med seg en gruppe damer fra det amerikanske misjonsforbundet (Covenant Church) som stod for opplegg og undervisning. Til sammen skal de være nesten tre uker i Colombia, for etter Bogota stod Medellin og Barranquilla for tur.

Dåpstur til La Vega

2011-09-30T15:02:00.001-05:00

I det vi kaller for Misjonsbefalingen i Bibelen står det blant annet: ”...gå derfor ut å gjør alle folkeslag til disipler i det dere døper dem...og lærer dem å holde alt jeg har befalt dere....”. Forrige søndag var jeg med menigheten ”El Sembrador” (såmannen) på dåpstur til et leirsenter i La Vega. Det er fint å komme seg ut av byen, selv om det i dette tilfellet betød at jeg måtte stå opp kl.5! på søndagsmorgenen. De er ikke redde for å stå tidlig opp her i landet. Det må man bare leve med...

Men det er jo sant at man får mye ut av dagen på den måten. Vi rakk både og spise frokost, slappe av litt, feire gudstjeneste, gå ned til fossen for å gjennomføre dåpsseremonien der, spise lunch, bade og slappe av ved bassenget et par timer etterpå, før vi tok til på den to timers turen tilbake til Bogota.

Sembrador er den yngste av menighetene våre her i Bogota. Den fyller tre år i disse dager. Den er ikke stor enda og har ikke sitt eget bygg. Men viktigere enn å ha et flott bygg er det at den vinner mennesker for Jesus. Og det er denne dåpsturen et bevis på at Sembrador gjør. Det var flott å se denne gjengen, fem voksne mennesker og en tenåring som har gått i menigheten en stund, som nå hadde bestemt seg for at det var på tide å bli døpt. På bildene ser dere pastor Fernando og personene som lot seg døpe denne dagen.

Falcao

2011-09-21T21:24:00.001-05:00

Radamel Falcao García Zárate er det hele og fulle navnet hans. Men blant fotballinteresserte over hele verden er han mest kjent bare som Falcao. Faren hans er også fotballinteressert, muligens fotballGAL som mange andre i Latin Amerika. Og han kalte like godt opp sønnen sin etter den legendariske brasilianske stjernen Falcao som spilte sammen med blant andre Eder, Zico og Socrates på det fantastiske brasilianske landslaget i VM i 1982. Det er omtalt som et av de beste lagene som aldri vant VM... 1982 VM er det første VM jeg husker, og det jeg husker best (blir litt nostalgisk nå). Uansett, nå er den colombianske Falcao i ferd med å bli mer berømt enn sin eldre brasilianske navnebror. Og det er fullt fortjent. Kjent for alvor i Norge og Europa ble han vel i fjor da han scoret ikke mindre enn 17! mål (pluss ett i kvalifiseringen) i Europa League, deriblant målet i 1-0 seieren i finalen mot Sporting Braga.
Den første storklubben han spilte for var River Plate i Argentina. Med dem ble han seriemester i 2008. Året etter kom han til Europa og Porto. Der spilte han 84 kamper på to sesonger og scoret 73 mål. To sesonger var det Porto klarte å holde på Falcao. Etter forårets scoringsrekord i Europa League var det klart at han ville blir solgt til en større liga. Men det var verken Barcelona eller Tottenham som stakk av med ham. Til slutt havnet han i Atlético Madrid. Etter tre seriekamper i Spania har han scoret fem mål... Referat fra kveldens kamp mot Sporting Gijon der Falcao puttet to kan du lese her: http://atleticomadrid.no/?p=2388#comment-329
Det er ingen tvil om at Falcao er en av verdens beste angripsspillere. Det som imidlertid også varmer et misjonærhjerte er at ”El Tigre” (tigeren) som han kalles i Colombia er kristen. Han vitner alltid frimodig om hva han tror på, og han sier han prøver å leve ut kristenlivet på banen også (det er ikke alltid like lett. Det er som kjent på fotballbanen det vises hvor langt man er kommet i helliggjørelsen). Og Falcao forteller om en gang han ble urettmessig utvist i en kamp i den Sør-Amerikanske Champions Leauge: ”Jeg hadde lyst til å lage bråk for det var så urettfeerdig. Men så kom jeg på bibelverset som sier – men Guds fred, som overgår all fortand, skal bevare deres hjerter”.
Til lørdag spiller Barcelona – Atletico Madrid. Messi mot Falcao....

Colombianere på Norgesbesøk

2011-09-20T13:48:00.004-05:00

Noen av menneskene jeg jobber med til daglig her i Colombia har nettopp vært på Norges-besøk. Det dreier seg om Alvaro Escallon som er president for alle menighetene våre, samt kona hans Marta, som er leder for kvinnearbeidet. I tillegg til dem Monica Velasquez og mannen Hernan Dario. Monica er leder for Menneskerettighetsprosjektet vårt i Colombia. I løpet av et par hektiske uker rakk de å besøke de flere viktige steder i landet vårt, blant annet; Vegårshei, Oslo, Bergen, Kristiansand og Skien . Mer om både besøket og Rettighetsprosjektet kan du lese om i linken fra hjemmesidene til Misjonsforbundet:

http://misjonsforbundet.no/sider/tekst.asp?side=1008

Golden Colombia

2011-09-13T14:15:00.005-05:00

Det er ikke så mange nordmenn i Colombia. I det daglige har jeg ikke kontakt med andre enn vi misjonærene som jobber her. Men noen flere finnes naturlig nok. En av dem heter Øystein Schjetne. Han traff jeg for litt siden på en sammenkomst i forbindelse med nedleggesle av den norske ambassaden i Bogota. Den norske regjering har funnet ut at den ikke lenger vil prioritere å ha ambassade i Colombia! Den foretrekker tydeligvis å pleie forholdene til diktator-Chavez i Venezuela. Det er vel en av konsekvensene av å ha SV med i regjering. Men nok om det.

Schjetne er leder for en stiftelse som heter Golden Colombia. Den har som mål å bringe positiv informasjon om Colombia til Norge, i tillegg til å støtte opp om diverse sosiale prosjekter i Colombia. Du kan lese mer om den på hjemmesiden deres: www.goldencolombia.com Den er på engelsk men det er vel bedre enn spansk i alle fall. De lager også materiell om konsekvensene kokainforbruket i vestlige land har for produkjsonslandene i Latin Amerika. Materiell som tilbys til bruk i undervisningssammenheng i skolene i Norge. Det kan du lese om på siden www.cocaine.no. Den er til og med på norsk. For noen dager siden var jeg med Schjetne til rehabiliteringsgården for barn vi driver i La Vega utenfor Bogota. Der tok han bilder, filmet og intervjuet noen av barna. Det blir etter hvert lagt ut på sidene til stiftelsen. Vi kommer tilbake med mer når det er klart.

Teambuildingsdag på kontoret

2011-09-05T11:54:00.005-05:00

Noe av det første som skjedde etter at jeg kom tilbake fra Norgesferien var at vi skulle ha ”integreringsdag” på kontoret. Det er det de kaller det her, dvs en dag der vi gjør noe helt annet enn å sitte på kontoret og skrive på Pcen. Det er ikke bare vi misjonærene som holder til på kontoret, faktisk er vi i klart mindretall. APC (paraplyorganisasjonen for de sosiale prosjektene) har sine kontorer her. Det samme har Menneskerettighetsprosjektet med tre ansatte. I tillegg til regnskapsfører og resepsjonist gjør at vi blir en bra gjeng. Og denne dagen gikk turen til Suesca, en to-timers busstur nord for Bogota. I Suesca har vi en av rehabiliteringsgårdene våre for narkomane. Men for folk flest i Bogota er denne landsbyen mer kjent som et sted for å drive med diverse ekstremsportaktiviteter som rafting, rapellering og fjellklatring. Og det var det som stod på programmet for oss denne dagen. Etter en solid frokost bestod formiddagen av en litt avansert gåtur i terrenget innlagt litt klatring og naturlige hinder å passere. Ikke så ulikt et drev i elgjakta på Vegårshei egentlig, men for folk som nesten aldri beveger seg andre steder enn i gatene i Bogota var det utfordrende nok.
Og det vekket apetitten hos alle, noe som gjorde at ajiacoen - en kyllingsuppe med ris, opptil flere potetsorter, avocado m.m...og veldig god smakte enda bedre enn ellers.
Etter lunch var det tid for klatring, både oppover og nedover. Det var et par av bydamene som hadde fått mer enn nok frisk luft under gåturen og foretrakk å ligge på ryggen og se på oss andre. Men de aller fleste var med, sjøl om det kosta en del å stole på at utstyret holdt når vi skulle slippe oss utfor en lang loddrett fjellvegg.
Det var som vanlig godt å komme seg ut av byen, men når vi var heime igjen i 8-9 tida på kvelden var det godt å komme heim også.

Ferien over for denne gang

2011-09-01T14:44:00.008-05:00

Etter en god og lang ferie heime på Heia (ikke så lang som blogginga mi kan tyde på men dog...) er jeg tilbake i Bogota. En måned med mye soving og spising gjør at det er det godt å få orden på livet igjen. Og det er fort gjort å komme inn i rytmen igjen. Av de fem misjonærene vi var her fram til ferien er vi tre igjen nå. Men mindre jobb er det jo likevel ikke så det er lett å fylle opp dagene. I begynnelsen av denne veka var jeg i Medellin på

noen styremøter med APC (Asociacion Pacto Colombia). Det er paraplyorganisasjonen for alle de sosiale prosjektene vi har i landet. Det vil si skoler, rehabiliteringssentre for barn og voksne, skolefritidsordning m.m. Og i morgen reiser jeg til Barranquilla for å jobbe med bibelskolen.

Forhåpentligvis kommer det noen oppdateringer på hva som skjer her framover. Foreløpig legger jeg ut noen bilder jeg har tatt "opp gjennom årene". Det er ikke så ille her skjønner dere:)

Menighetsplanting i Cali

2011-03-16T21:03:00.003-05:00

Cali er Colombias tredje største by, med over 2.2 millioner innbyggere. Her er Carlos Diaz i gang med å plante menighet. Carlos sa fra nyttår av opp jobben han hadde som pastor i menigheten sin i Medellin. Da hadde han vært pastor der i 17 år. Nå står han uten jobb, men ikke uten noe å gjøre. Han har nemlig et brennende ønske om å være med å bygge menighet i Cali. Eller menigheter i flertall, muligens. Jeg hadde gleden av å være på en spennende snartur til Cali for et par helger siden. Det var interessant og lærerikt å se hvordan Carlos og kona Lucy jobbet. Det var helt tydelig at det foreløpig ikke var de store arrangementene som er det interessante, men kontakten med mennesker. De har ikke hatt så mange storsamlinger eller gudstjenester enda, men jobber tett med en gruppe mennesker som de håper etter hvert skal utgjøre ledergruppen i den nye menigheten. Noen av disse har vært med i menigheter tidligere, andre har ingen erfaring med menighetsliv.

Carlos og Lucy er optimistiske og sier de tror det kan bli flere menigheter i Caliområdet. Det tror jeg også er mye mulig. På lørdagen besøkte vi ei gruppe som holder til i en nabokummune til Cali. På søndagen var det gudstjeneste hjemme hos et ektepar i Cali. Da var det en helt annen gruppe mennesker som var samlet. 16-17 stykker var vi denne dagen. Det er et spennende arbeid på gang i Cali. Det bygges solid fra bunnen av, og det er jo da det er størst sjane for at det blir stående... Det er fint om dere er med å ber for Carlos og Lucy og det som skjer i Cali.

Da jeg satte meg på bussen ut til flyplassen satte ekteparet Diaz seg på en annen buss med retning Pereira. Det er en fire timers busstur fra Cali. Der har Carlos nemlig kontakt med enda en gruppe mennesker som han håper skal være starten på en menighet...

Ferdig med 3 års studier på Bibelskolen

2011-03-16T20:37:00.003-05:00

Fredag 11.mars var en stor dag på Bibelskolen vår FECEMPEC. Ikke tenk på hva FECEMPEC egentlig står for, det blir for vanskelig. Colombianere er veldig gode på "lange forkortelser". Men det er i alle fall Bibelskolen vår det er snakk om. Denne fredagskvelden ble nemlig de første studentene uteksaminert etter 3 års studier. Ni studenter, fra seks av menighetene våre her i Bogota. Det var et stort øyeblikk for studentene, familiene deres og vi som jobber på Bibelskolen. Nasjonalsangen ble sunget, Eilif Tveit som var på besøk her i landet holdt en andakt, en høytidelig seremoni med utdeling av diplomer var det. Til slutt kake og "brindis" (skål i ekte sjampanje). Og helt til slutt: Mange bilder! Dere ser et av de her, av noen stolte studenter. Gratulerer!!!

På fjelltur

2011-02-22T12:08:00.003-05:00

Å besøke menigheten i Potosi oppleves som en ordentlig fjelltur. Ikke at jeg har noe i mot det. Men sentrum av Bogota ligger høyt nok i utgangspunktet med sine 2600 meter over havet. For å komme til bydelen Potosi må man imidlertid stige ytterligere 400 høydemeter. Hit hadde jeg gleden av å være invitert til å preke på søndag. Denne dagen var det sol og riktig varmt og godt. Men ofte blåser det en kald sur vind i Potosi som går gjennom marg og bein på folk.
Pastoren heter Agustin. Han er ikke den som roper høyest eller av de som gjør mest av seg på pastormøter. Men han jobber veldig godt blant menneskene i bydelen. Potosi er ikke det enkleste stedet å jobbe. Det er fattig, og til dels utrygt. Agustin forteller at å ha aktviteter på kveldene nesten ikke nytter, for å være ute etter kl.8 på kvelden er ikke å anbefale.
Men med menigheten går det bra, den vokser og de har store planer og drømmer. De driver også skole for over 200 elever. Mange av disse, og familiene deres, blir med i menigheten.
Det er ikke verdens enkleste jobb å være pastor i Potosi. Det er ikke verdens beste sted å bo heller. Så det er fint om dere er med å ber både for pastoren og familien hans, og for hele menigheten.

Nytt kirkebygg - fullt fra første dag

2011-02-11T08:02:00.002-05:00

Lørdag 5.februar hadde jeg gleden av å få være med på åpning av nytt kirkebygg i Medellin. Det var menigheten med det lange og flotte navnet ”Iglesia Esperanza de Vida – Fuente de Salvacion” (menigheten livets håp – frelseskilden) som denne dagen flyttet inn i nytt kirkebygg. Eller tempel som det ofte kalles her i landet. Og det var en veldig glad og fornøyd gjeng som endelig kunne feire at måneder med dugnadsjobbing og slit var over. Og kirka blei fin den! Det kan dere se på bildene. Det er ingen stor menighet, men den vokser! På åpningsfesten så det ut som at de hadde bygd alt for smått, for folk stod helt nedover i trappa. Men det var jo litt spesielt akkurat denne kvelden med mange innbudte gjester, til og med en nordmann. Kirkesalen er i alle fall dobbelt så stor som den de hadde før, med plass til litt over 100 stoler. Det er bare å gratulere pastor Jorge Gonzalez og hele menigheten med nytt bygg og flott satsing og pågangsmot. Vi som misjon har ikke misjonærer i Medellin for tida, men vi har vært med å gi menigheten et lån som de nå betaler flittig ned på. Det er stort å se at Guds Rike går fram i Colombia, og godt å få være en del av det, enten vi bidrar på den ene eller andre måten.

Håp og kjærlighet

2011-01-31T14:22:00.003-05:00

Forrige uke var det ut på tur igjen. Da hadde jeg fem dager med fullt program i Medellin. Det er den nest største byen i Colombia, med 2-3 millioner innbyggere. Klimaet er det ingen ting å si på, det er fin norsk sommertemperatur året rundt. Byen ligger nede i en dal, og bebyggelsen strekker seg oppover i fjellene på begge sider. Man skulle tro at de fineste og dyreste tomtene lå oppe i fjellsiden der det er nydelig utsikt ut over byen. Og det er for så vidt sant at det er de fineste, men på langt nær de dyreste. Det er her de fattige bor. Mange av de har flyktet fra volden på landsbygda forårsaket av gerilja og paramilitære grupper. Og det var opp i fjellene vi skulle på lørdagen. Vi skulle besøke en stiftelse for barn som heter ”Semillas de amor og esperanza”. ”Frø av kjærlighet og håp” blir det på norsk. Lederen for stiftelsen, Javier Salazar, forteller at målet er å få sådd håp og kjærlighet i hjertene og livene til barna. Det har de nemlig ikke for mye av i utgangspunktet. Salazar forteller at de fleste barna bor enda lenger oppe i fjellene enn der stiftelsen holder til. I et område som ble ”innvadert” av internflyktninger for 15-20 år siden. Der bor de fortsatt i hus satt opp av bølgeblikk, papp og paller, og de forteller at området stort sett er fullstending forsømt av myndighetene. Da var det fint å se hvordan alle de voksne som jobbet frivillig i prosjektet dag etter dag for å gi barna en god og næringsrik lunch, omsorg og hjelp til det de måtte trenge.
De har store planer for ”Semillas de amor y esperanza”. De har lyst til å tilby undervisning, for i området der barna bor er det ikke skoletilbud lenger enn til og med 5.klasse. Og mange andre planer har de også. Men de må ta en ting av gangen. Og noe av det første er kanskje å kjøpe bord så barna slipper å spise med tallerkenen på fanget...
Dagen etter besøkte vi menigheten som driver stiftelsen. El Shaddai heter menigheten. Det er ikke spansk, derimot hebraisk og et et navn på Gud. Hvis jeg husker riktig fra studietiden betyr det Gud den Allmektige... I alle fall hadde jeg gleden av å tale der. To ganger til og med.Kl.8! g 11 på morgenen. Og kirka fra full begge gangene så det var behov for to møter.
Resten av dagene i Medellin gikk med til samling for alle pastorene m/familier i menighetene våre. Det var en fin blanding av Årskonferanse, fotballkamper, møter og god tid til å treffe bra folk som vi treffer altfor sjelden.

Nytt år nye muligheter

2011-01-18T12:29:00.003-05:00

Som dere kanskje har merket dere ble jul og nyttår forbigått i stillhet, i alle fall her på bloggen. Men nå er det nytt år med nye muligheter, og selvfølgelig har jeg store ambisjoner for bloggen min. Den er mer seigliva en dere skulle tro. Med så lite næring den får er det et under at den er i live. Men her kommer et lite påfyll.
Jeg lar aldri en mulighet gå fra meg til å komme en tur bort fra stresset i Bogota. Nå i helga hadde jeg muligheten. Da arrangerte ungdommene sin Asamblea (Årsmøte). Det foregikk i nærheten av Girardot. 3 timer utenfor, og 20 grader varmere enn Bogota. Det var avreise halv sju på morgenen. Det vil si skulle vært, bussen kom av gårde kl.9... Jeg lærer aldri at det er sånn, og blir i alle fall ikke vant til det. Denne gangen gjorde det imidlertid ingenting, for jeg satt på med Øyvind Slåtta i hans Topolino 
Men alle kom fram. Mange etter å ha kjørt buss heile natta fra Medellin og fra kysten, bare for å bytte buss i Bogota og gjøre seg klar for en ny 3-timers tur. Uten at jeg hørte noe klaging av den grunn.

JPC, som er forkortelsen til Det Colombianske Misjonsforbundets Ungdom, er bare 12 år gammel. Men den har vokst raskt, og gjort og oppnådd mye disse få årene. Tre presidenter har den hatt, den fjerde ble valgt nå på Årsmøtet. Han heter Oscar Horta og er fra Medellin. JPC er for lengst etablert i alle de fire regionene til El Pacto. I tillegg til tradisjonelt ungdomsarbeid driver de speiderarbeid og en skole for sport og kultur.
De har også helt siden oppstarten hatt et godt samarbeid med Norge og den norske misjonen. Mange norske ungdommer har hatt gleden av å få være på team i Colombia et år eller to. Blant dem er jeg (jeg var vel nesten ungdom den gangen i alle fall). Og på samme måte har colombianske ungdommer kommet til Norge på team, tjent i norske menigheter og vært en velsignelse landet vårt.

Vær med å be for JPC, og for nyvalgt president Oscar Horta. Det er mange fine ungdommer i JPC, og de er Colombias framtid.

P.S: På bildene ser dere øverst Henry og Monica, de to første presidentene.

På bildet i midten avtroppende president Victor. Og på det nederste bildet ser dere det nye landsstyret med nyvalgt president Oscar i hvit T-skjorte.

Enda 980 skritt nærmere stjernene

2010-12-10T21:07:00.002-05:00

”Bogota 2600 metros mas cerca de las estrellas”, Bogota 2600 meter nærmere stjernene. Det er et av slagordene for Bogota, og henviser til byens høyde over havet. På onsdag var det fridag her i Colombia, men noe måtte vi jo gjøre. Og vi benyttet den til å komme enda 980 skritt nærmere stjernene. Vi var nemlig en gjeng som hadde meldt oss på trappeløp. Og 980 trappetrinn er det i Torre Colpatria, den høyeste bygningen i byen. Fordelt på 48 etasjer. ”Team Internasjonal” kunne vi kalt oss. Et lite team med deltakere fra Norge, Sverige, USA og Colombia. Fem stykker var vi som dere ser, av i alt 5000! Det kunne blitt kaos opp de smale trappene. Men med grupper på 10 stykker som startet med et halvt minutts mellomrom gikk det smertefritt, utrolig nok.
Åssen det gikk? Vi kom opp alle sammen. Og heldigvis fikk vi lov å ta heisen ned igjen. Jeg blei klokka inn på 7.30 minutter. Det holdt til seier i teamt vårt i alle fall. Og nummer 342 totalt...
Teambildet blei heldigvis tatt før løpet. Til venstre Hauna fra USA, deretter den sjølutnevnte kapteinen, så Anna fra Sverige, som blei nr.2 i teamet! Ved siden av henne Alexis fra Colombia. Han var den desidert letteste i teamet. Det bør jo veie tungt i et trappeløp, og det holdt til 3. plass. Til høyre Gordon, som prøvde å hvile seg i form til løpet. Kanskje det blir en annen taktikk til neste år?

Liv på gården i La Vega

2010-12-09T13:12:00.002-05:00

Livat kan det nok rett som det er være på gården i La Vega. Med 20 barn inne til rehabilitering skjer det litt av hvert. Men de siste ukene har “befolkningen” økt betraktelig. Det har nemlig ankommet 1500 høner den siste tiden. Tanken er å drive med eggproduksjon i stor stil. 2010 er siste året med Noradstøtte til Jakobs Hus, og da må noe gjøres for å øke egeninntektene. Et av tiltakene blir altså å satse på eggproduksjon. I landsbyen La Vega er det mange som driver med dette, og hvorfor ikke på “gården” til Jakobs Hus også? Nå er det jo først og fremst en rehabiliteringsgård, men der er god plass, og nok av muligheter for å drive med litt landbruk og ha noen dyr også. Som dere ser av bildene er det ikke mye plass ei høne trenger…
Det er sikkert mye som kan gå galt, men la oss håpe og be om at det kan bli et sårt tiltrengt tilskudd til økonomien til Jakos Hus. Slik at flere barn kan få den hjelpen de trenger til en ny start på livet.

Regnvær på colombiansk

2010-11-16T13:17:00.003-05:00

Det er "vinter" i Colombia. Det betyr at det regner..mye. Videoen dere kan se er fra Barranquilla. Det er ikke bilene og bussene som har havna i elva. Det er elva som har havna i gata.

http://www.caracoltv.com/noticias/nacion/video-196992-lluvia-de-emergencias-barranquilla-fuerte-aguacero

Bildet er fra landsbyen Sucre på kysten av Colombia. Det dere ser er markedsplassen i sentrum av landsbyen. I august brast det noen demninger og elva rant over sine bredder. Siden har det stortt sett regnet og hele landsbyen ligger under vann. Barna blir brakt til skolen i "taxikanoer". De døde blir fraktet til kirkegården på samme måte. Det eneste positive er at fisken på torget er blitt mye billigere. Den svømmer nå rundt i gatene og kan fiskes gratis.

Så langt er over 100 mennesker døde på grunn av regnværet som fører til ras og oversvømmelser. Over 1,1 millioner mennesker har mistet hjem, avlinger eller er berørt på annen måte av regnet. Normalt skal regntida være over før jul, men prognosene sier at denne gangen skal det fortsette med regn helt til mars. Og i april begynner regntida igjen...

På tur med Bibelskolen

2010-11-16T13:02:00.002-05:00

Jeg tror det er når de første meldingene om snø på Heia kommer tikkende inn at heimlengselen er størst. Og det hjelper jo ikke akkurat på når jeg kan lese på Facebook at pastor Knut hat hatt sesongens første skitur. Da er det om å gjøre å komme seg bort å tenke på andre ting. Og denne høsten har jeg fått et par fine turer til kysten. Det høres jo fint ut med den karibiske kyst, men både Barranquilla og Monteria ligger såpass langt fra havet at det ikke ble noe av verken strand eller bading. Men i alle fall mer enn varmt nok til å tenke på andre ting enn ski og snø.
Jeg reiste sammen med Gordon Valen som bruker mesteparten av tida si på Bibelskolen, og Susana Vargas som er direktør på skolen.
Målet med turene var å hjelpe til med å starte opp Bibelskolen i disse kystbyene også. For tiden er det bare i Bogota Bibelskolen fungerer, men vi har også mange menigheter i Barranquilla, Monteria og andre steder. I alt besøkte vi rundt 12 menigheter, og det er stor interesse for å studere Bibelen og utruste seg til tjeneste i menighetene. Menighetene på kysten er stort sett fattige. I området rundt Monteria har vi flere menigheter langt ute på bygda. Der lever folk stort sett av det de dyrker og småjobber de kanskje klarer å skaffe seg i blant.
Da er det ikke lett å betale mye for å studere. Men vi prøver å legge til rette så godt vi kan. Det blir spennende å se hvordan det går framover. Meningen er at det skal startes opp etter nyttår. Og folk er motivert og i full gang med å planlegge. I flere menigheter er de i gang med to forkurs som heter ”Jesu liv” og ”Liv i overflod” for å ha et lite grunnlag før de starter opp teologistudiene.
Fint at dere er med å ber for Bibelskolen, lærerne og studentene!

Operasjon Sodoma

2010-09-23T22:51:00.002-05:00

Alle som har vært i Colombia vet at landet er mye mer enn gerilja og narkotika. Heldigvis. Men for mange er det nok disse tingene landet er mest kjent for. Mye tyder på at geriljaen i alle fall har sett sine beste dager. Selv om det nok er sant som landets president, Juan Manuel Santos sa i dag, at det fortsatt er "en lang vei å gå" før den er utslettet. Uansett er det slik at geriljaen de siste årene har blitt presset lenger og lenger inn i jungelen, og den siste tiden har de lidd noen store nederlag. Det er de aller fleste colombianere veldig glade for. I går gikk de på sitt til nå største nederlag i en stor militæroperasjon, med navnet "Operasjon Sodoma". Det ble et Sodoma for geriljaen da blant annet deres øverste militære leder "Mono Jojoy" ble drept. I 35 år kjempet han i geriljaen. Og da de var på sitt sterkeste på 80- og 90-tallet hilste han landets ledere med "Nos vemos en la ciudad" - Vi sees i byen. Han mente at tiden skulle komme da geriljaen ikke bare hadde fotfeste i jungelen og på landsbygda, men at de skulle innta byene også. Han fikk delvis rett. Akkurat nå er han på vei til hovedstaden Bogota, i likkiste...

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10036494

Colombia i Aftenposten

2010-09-10T18:34:00.002-05:00

Jeg har hatt ferie. Skulle gjerne brukt det som unnskyldning for å ikke ha skrevet på bloggen på ei god stund. Men vil jo ikke at dere skal tro at jeg har ferie hver gang det går ei stund mellom hvert innlegg. Når jeg tenker etter er sannheten at jeg allerede har vært i Colombia i tre uker etter Norgesferien, og er godt i gang med arbeidet igjen. Bortsett fra bloggen da....
Men her kommer det. Aftenposten har vært i Colombia. Der traff de blant annet min kollega Øyvind Slåtta, som dere vil se av artikkelen jeg legger ut link til. Stykket handler om Bogota, byen jeg bor i. Men litt nedover på siden vil dere også finne linker som handler flere steder av landet. Jeg kjenner meg igjen i det de skriver. Det er bare å lese, bli begeistret og ta seg en tur.

http://www.aftenposten.no/reise/article3790689.ece#chNum=1

Aleine og forlatt

2010-07-07T09:52:00.003-05:00

Aleine og forlatt er vel egentlig å overdrive litt, men for øyeblikket er jeg eneste misjonæren her. De andre har allerede tatt Norgesferie, eller er reist hjem for godt.
Det siste gjelder for Kristine (bildet), som reiste hjem i slutten av juni etter et aktivt år i Bogota. Kristine er et overskuddsmenneske som har sust gjennom året hun har vært her - studert spansk, jobbet med barna i Esperanza, undervist i musikk, starta barnekor og ledet lovsang. Jeg tror ikke hun heller vet hvor mange ganger hun har blitt bedt om å synge Amazing Grace på gudstjenestene, bare på spansk selvfølgelig – Sublime Gracia. Kristine er god til å synge nemlig.
Du er allerede savnet Kristine! Og du er hjertelig velkommen tilbake.
De andre har heldigvis returbilletter til Bogota. Først ute med å ta sommerferie var Magni og Gordon og barna. De er godt i gang med Vestlandsturneen sin nå, og er meldt tilbake i Bogota tidlig i august.
Litt forsinka på grunn av syke barn kom også familien Slåtta seg avgårde. De reiste på mandag, og er nå vel framme i Nissedal på bibelcamping.

Og om ei veke er jeg heime på Heia jeg også. Nærmere bestemt på Rindar Hotell. Det blir bra! Gleder meg. Det er opptil flere onkelunger jeg ikke har hilst på ennå, og det blir moro å treffe familie og venner igjen.
Håper dere har varmet opp badevannet i Fjorden!

Ny president i Colombia

2010-06-23T12:21:00.002-05:00

Endelig er valgene og valgkampen over, og livet kan gå videre som før i Colombia. Det er det mange som har ventet lenge på. Her i landet stopper nemlig mye av livet opp i månedene før valget. Det blir startet få nye byggeprosjekter, og det blir ansatt få nye folk – alt i påvente av hvem som blir den nye presidenten, og om det vil føre til en annen økonomisk politikk.
Men nå er det avgjort, og den nye presidenten heter Juan Manuel Santos. Det betyr at ting sannsynligvis vil fortsette mer og minder som før. Han var mannen den avtroppende presidenten – populære Alvaro Uribe, ønsket som sin etterfølger.

Lenge så det ut til å bli et spennende valg. Antanas Mockus, som ikke er den mest tradisjonelle politikeren, gjorde det godt på meningsmålingene. Han er matematiker, professor og tidligere ordfører i Bogota.
Det var som professor ved Nasjonaluniversitetet i Bogota at han en gang trakk ned buksa og viste rompa til ei bråkete klasse. Det blei visstnok stille, men det kosta han jobben.

Seinere blei han ordfører i Bogota. Da hadde han et altar ego – ”superborgeren”. Han kledde seg ut i spandex-drakt og kappe. Den brukte han når han underviste borgerne om hvordan de skulle oppføre seg i samfunnet. F.eks i trafikken. Avanserte ting som å ikke kjøre på rødt lys og lignende.

Men det holdt ikke helt inn for Mockus. Den nye presidenten heter Santos, han ble valgt med nesten 70% av stemmene. Det er dårlig nytt for geriljaen. Santos var forsvarsminister i regjeringen til Uribe, og en av hjernene bak kampen mot FARC-geriljaen. Han blir blant annet holdt ansvarlig for bombingen av en FARC-leir på ecuatoriansk territorium for et par år siden, der bl.a nestelederen for FARC, Raul Reyes, ble drept. Det førte nesten til krig mellom Colombia og Ecuador/Venezuela. Og fortsatt er det arrestordre på Santos i Ecuador, så noe tur dit blir det neppe med det første.

Når alt kommer til alt er kanskje ikke resultatet av valget det viktigste, men måten det ble gjennomført på. Deltakelsen var høyere enn på mange år (selv om regnvær og fotball-VM ødela litt for andre valgomgang). Valgene foregikk roligere enn på lenge, uten bombeangrep og kidnappinger, og det er få rapporter om valgfusk. Det er gledelig for Colombia.

Colombia i VM

2010-06-11T20:52:00.001-05:00

VM er i gang. Verken Norge eller Colombia kvalifiserte seg. Heldigvis, med tanke på hva slags landslag vi har. Men Colombia har vært med å sette sitt preg på VM nå i innledningen. Både Shakira og Juanes sang på åpningskonserten.

Og selv om Colombia ikke er med i VM, er interessen veldig stor. Det er VM i alle kanaler, med storskjermer rundt om i byen. Og her er det ikke ung eller gammel, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann eller kvinne. Alle lar seg rive med hver på sin måte. Har sett kommentarer om VM på Facebook av damer i 50-åra - altså gamle damer (i blant er det greit å være langt vekk:))
Og i dag på åpningsdagen snakka jeg med ei ikke fullt så gammel dame som var mye mer fornøyd med kamp nr.2. Altså Frankrike-Uruguay. Jeg for min synes kampen mellom Sør-Afrika og Mexico var mye bedre, men jeg var åpen for å høre argumentene. Blandingen av mannfolk fra Frankrike og Uruguay var visstnok helt perfekt...
Spesielt likte ho hver gang det var corner. Det gjaldt visstnok i alle kampene. Hvorfor? Kameraene har visstnok en tendens til å zoome inn på rompa til han som tar corneren. Har aldri lagt merke til det...heldigvis.
Men VM engasjerer, det er moro. Noen av oss liker selve fotballen også. Heia England!! I morgen spiller de mot USA. Håper bare jeg ikke blir sittende og fokusere på rompa til Franke Lampard eller hvem det blir som tar cornerne for England...

1 Menighetsplanting Colombia.m4v

2010-06-04T16:39:00.000-05:00

En smak av norsk sommer

2010-04-05T14:59:00.003-05:00

Sør-Amerika er et stort kontinent. På kartet ser det ikke ut til å være så langt mellom Colombia og Argentina, men det er det. I alle fall er det en seks timers flytur. Det vil si hvis man flyr direkte. Gjør man som Gordon og jeg gjorde når vi var i Argentina nylig, mellomlande i Peru, blir det fort ni timer.
Argentina er forskjellig fra Colombia. Det sies at Argentina er Latin-Amerikas Europa. Det gjelder både folket, språket, landskapet og ikke minst klimaet. Vi en smak av norsk sommer på turen. Argentina har nemlig årstider som i Norge, bare at de er snudd på hodet, hvis du skjønner. Så vi fikk oppleve sensommeren i Argentina. Med sol til utpå kvelden og god sommervarme. Vi bodde i Rio de la Plata-området, og å si at det er årstider der akkurat som i Norge blir litt feil. De snakket nemlig om ”den dagen det snødde i Rio de la Plata”. Og om hvor de var den dagen, nesten som vi snakker om hvor vi var den gangen Brå brakk staven i Norge. Eller som på Vegårshei – hvor vi var den dagen ulven blei skutt.

Målet med turen var en konferanse – CIPE VIII. CIPE er sammenslutningen av alle spansktalende misjonsforbund. Det arrangeres en CIPE-konferanse hvert tredje år, og i år var det altså Argentina som var vertskap. Der var vi sammen ei lita veke, med representanter fra misjonsforbundene i Mexico, Colombia, Ecuador, Chile, Argentina, Uruguay og Spania.

Årskonferansen blei avholdt i løpet av disse dagene. Det blei bestemt hva det skal jobbes mot de neste tre årene, hvilke felles prosjekter vi skal ha på tvers av landene og andre ting. Noe av det viktigste CIPE gjør for tiden er en ”sommerbibelskole” for ungdom på seks uker som blir avholdt hvert år i forskjellige land. Ellers er det å komme sammen, bli kjent med hverandre, dele erfaringer, gleder og sorger, også en viktig del av en sånn konferanse.
Neste gang skal CIPE avholdes i Colombia, men det er tre år til...

Etter konferansen var Gordon og jeg ei natt i Buenos Aires. En veldig flott by som du bør stikke innom hvis du er i nærheten. Vi var skikkelige turister og tok bilder av gater og bygninger...og på kvelden feira vi min førti (40!!) –årsdag med argentinsk biff.
Vi kom oss også inn på la Bombonera – stadion til Boca Juniors. Klubben til Carlos Tevez, Maradona og andre middelmådigheter.

Og mer besøk...

2010-03-26T18:48:00.004-05:00

Etter at mine kjære foreldre hadde reist, hadde jeg nøyaktig ei veke på å skjøre ut av leiligheten for neste besøk. Da var det de store sjefene fra Norge som kom – generalsekretær Jarle Råmunddal og misjonssekretær Eilif Tveit. Det var tid for det årlige tilsynsbesøket. Det er noe vi i misjonærflokken alltid ser fram til. I fjor hadde Eilif med seg et veldig trivelig besøk - Øyvind og Torhild Barland. I år var reisefølget en annen trivelig fyr – Per Inge Sekkenes fra Grimstad. Jeg hadde gleden av å ha Eilif i leiligheten min. Det vil si at det blei ikke mange nettene vi overnatta i leiligheten. Stort sett var vi på reisefot. Først på årskonferansen til FIPEC (Det Colombianske Misjonsforbundet) i Medellin. Der traff vi de fleste pastorer og ledere i FIPEC, og det var en del møter og tid til å bli kjent med folk det er verdt å bli kjent med.

Fra Medellin bar det rett til kysten, der vi først slappet av et par dager i Cartagena – strandliv og god mat. Det slår alltid godt an å reise til kysten noen dager når det kommer norgesbesøk i januar/februar. Da sitter de stort sett på stranda og snakker om kulde og snømåking...ringer litt heim og hører om det har kommet mer snø...og gruer seg til å måke ut bilen på Gardermoen.

Fra Cartagena tok vi buss til Barranquilla. Der er det like varmt, men ingen strand. Det var heller ikke målet med dagene i Barranquilla. Tanken var å treffe pastorer og menigheter. På søndag talte Jarle i La Central, for de som er lokalkjente i Soledad.
Etter gudstjenesten var det rett på flyet – ”heim” til Bogota. Der ble det en dag med møter og full fart, før det var ut på landeveien igjen.

Det var tid for Misjonærmøte i Paipa. Når Eilif og andre kommer på besøk setter han alltid av to-tre dager til samling med alle misjonærene. I år var vi altså invitert til Paipa – en liten by en fire timers kjøretur nord for Bogota, i det vakre fylket Boyacá. I tillegg til at det er vakre omgivelser er Paipa først og fremst kjent for sine varme kilder. Varmt mineralholdig vann som tappes i bassengene på hotellene. Når vi har misjonærmøter med Eilif er det alltid en fin blanding av møter selvfølgelig, samtaler, god mat og fritid. Denne gangen ble fritida stort sett brukt i bassenget, i alle fall for noen av oss.

Etter dagene i Paipa rakk vi noen få dager i Bogota. De blei lett fylt opp av møter og besøk i menigheter og sosiale prosjekter. Mer enn dette ble det faktisk ikke tid til på to uker.

Men til neste år kommer de tilbake igjen.

Besøk!

2010-02-13T20:34:00.002-05:00

Nå har det stått "Godt Nytt År" på bloggen litt for lenge. Er klar over det. Det er egentlig bare å beklage, men jeg har vært litt opptatt. Har nemlig hatt besøk. Opphavet har vært på besøk i tre uker, sammen med foreldrene til min tidligere teamkamerat her i Colombia, Torbjørn Glenna fra Gjerpen. Kjell og Annbjørg heter de. Det var veldig trivelig, og jeg fikk fyllt opp leiligheten fore i stund med folk og kofferter. Og kjøkkenskapet med melkesjokolade
Og det var mye som skulle gjøres disse dagene. Ei uke på kysten, mange folk vi skulle treffe og besøke, ting som skulle sees og oppleves, mye som skulle spises, og ikke minst handles…

Godt Nytt År!

2010-01-06T09:39:00.002-05:00

Det er på høy tid å ønske alle lesere av bloggen Godt Nytt År. Det er sommerferie i Colombia, og til å med i Bogota der jeg bor er det mer enn varmt nok. Uvanlig varmt sier de som har bodd her lenge. Og tørt. Brannhelikopterene surrer over hodet mitt hele tiden her jeg sitter på kontoret. Det er skog- og krattbranner over alt. Men jeg klager ikke på varmen, kommenterer bare at det er sånn.
Med ferien følger noen litt roligere dager, og litt bedre tid til å lese aviser, både norske og colombianske. Selv om overskriftene er minst lite store og feite i norske aviser, føler jeg i blant at det er mer grunn til de store overskriftene her i landet. Dette er noe av det jeg har lest de første dagene av 2010:

På selveste nyttårsaften – 25 geriljasoldater drept i flyangrep., deriblant to av lederene for FARC-geriljaen. ”Vi visste at på tross av alle forhåndsregler geriljaen tar på denne tiden, er de ikke mer disiplinerte enn at de ikke klarer å la være å drikke på nyttårsaften”, sier et fornøyd militært befal som var med på angrepet.
President Alvaro Uribe har i hele sin regjeringstid kjørt en knallhard kamp mot geriljaen, og den ser ut til å gi resultater. I 2007 mistet FARC-geriljaen over 2700 medlemmer. Av disse ble 507 drept, resten ble tatt til fange eller deserterte. Men om geriljaen er på defensiven er på ingen måte overvunnet. Ukentlig hører vi om folk som er drept i geriljaangrep.

Det at folk blir drept er dessverre altfor vanlig her i landet. Rundt nyttårstider er det alltid tid for å oppsummere året som gikk. Og for et par dager siden kunne vi lese om drapsstatistikken i Colombia for 2009. Det gledelige er at antall drepte gikk ned med 2% i forhold til året før, og nå er det laveste på 27 år. Likevel er det et tragisk faktum at 15 817 mennesker ble drept i 2009. Det virker som alle jeg kjenner her har opptil flere familiemedlemmer eller kjenninger som er drept.

Det er mange som bor på gata i Colombia. Og heldigvis er det også noen som ønsker å hjelpe disse. Ikke minst er det populært å være litt ekstra snill rundt juletider. I Cali fikk de hjemløse besøk av to karer som ville delte ut natilla – colombiansk julegodteri. Problemet var bare det at de hadde rottegift og knust glass i søtsakene. Resultat – 2 døde og mer enn 50 på sykehus med alvorlig forgiftning.

Ofte hører dere om positive ting som skjer. Det er jo gildere å fortelle om det. Men sannheten er jo at det skjer mye trist i Colombia også. Det er mye av grunnen til at vi er her. Og det er en ære å få jobbe sammen med så mange bra mennesker som ønsker å gjøre Colombia til et bedre land å leve i. Og det er fantastisk å se at akkurat det stadig blir en virkelighet for flere mennesker. All ære til Gud som er den eneste som kan forandre oss.

Og hva som var den store nyheten i norske nettaviser i nyttårshelga? De største overskriftene (i tillegg til Petter Northug) fikk passasjerene som måtte vente på Gardermoen før de kom seg avgårde på Thailandsferien sin. Det er selvfølgelig veldig kjedelig, det også.

Juleværet på plass i Bogota

2009-12-21T14:45:00.004-05:00

Det er ikke bare i Norge man er opptatt åssen været blir i jula. Og nå ser det ut til at juleværet er sikret i Bogota også. I motsetning til det mange tenker og tror er det ikke et veldig varmt klima i Bogota. Den ligger høyt oppe i fjellene, og noen tropevarme er de ikke snakk om. Det kan heller være kaldt i blant, og til tider regner det mye. Men klimaet er ikke som det var i Colombia heller. Og den siste tiden har vi hatt en "hetebølge" her i byen istedet for regntid som det normalt skulle vært. Det er omtrent som når det snør i Bergen - mot normalt, og det kommer i avisa. Her får dere oversatt en lite stykke som stod å lese i "El Tiempo" i går:

Paraplyen har tatt juleferie i Bogotá, erstattet av en ubarmhjertig sol.
"Solbrillene er tilbake, sammen med aircondition i bilene og unger som bader i fontenene.
For tiden er det tropelukt i Bogotá.
Sola har forvandlet høyfjellsbyen som er vant til kulde og grå himmel til en by der himmelen alltid er blå, som mange andre byer med varmt klima i landet.
Morgenene i Bogota, med sine høye temperaturer (det er målt opptil 23.3 grader) er varme nok for de fleste i en storby som er vant til 15 grader og stadig en og annen regnskyll.
Ungene går ut i parkene i shorts og putter beina i fontenene som i en hvilken som helst kystby. Hundene løper med tunga ut av munnen på jakt etter pytter med vann.
Isselgerne tjener gode penger, og solbrillene er på mote i sentrum igjen.
Folk går ut å luncher i parkene i bare skjorta, med jakka over skulderen og slipset i lomma.
I parkene i byen slapper folk også av i siestaen. Andre søker ly fra solsteiken under høye eucalyptustrær og furuer.
Terrassene på caféene og restaurantene i restaurantstrøket i byen er fulle av ungdommer som nyter de varme ettermiddagene med en jus eller en milkshake.
I trafikkorkene som jula alltid fører med seg er vinduene på bilene vid åpne, eller aircondicion er på, for ikke å bli “stekt” inni bilen. Bogota har ikke hav, men den har ei sol som fører oss nærmere stranda. Leve sola – men ikke glem solfaktor."

På farten

2009-12-14T15:42:00.001-05:00

For bare noen få år siden var det på grunn av sikkerheten ”forbudt” for oss nordmenn å kjøre bil til Medellin. I alle fall var det ikke særlig lurt. Og til Cali var det helt uaktuelt å reise landeveien. Til og med de færreste colombianere gjorde det. Men de siste årene er store deler av landet blitt mye tryggere, og nå er det ikke lenger noe spørsmål engang om vi har lyst til å kjøre til en av disse byene.

Og de to siste helgene har jeg hatt gleden av å besøke begge disse byene, som etter Bogota er de største byene i Colombia. Til Medellin er det rundt 40 mil. Ikke avskrekkende langt. Likevel tar turen rundt 10 timer. Det blir jo rundt 40 km i timen i snitt det... Med andre ord god tid til å nyte den nydelige og varierte naturen på veien. Det er over noen fjelltopper og ned i noen daler, og mye fint å se på.
Målet med turen var samling med de norske og de amerikanske misjonærene. For tiden er vi norske stasjonert i Bogota, mens amerikanerne befinner seg i Medellin. Da vi kom fram på fredagskvelden var det klart for Thanksgiving-feiring hos misjonærekteparet Gary og Mary Lou Sanders.
Det er vel den med tradisjonsrike høytidsdagen i ”Amerika”. Og det var ikke tilfeldig hva vi spiste den kvelden – det var kalkun, med stuffing så klart. Og selvfølgelig pumpkin pie – gresskarpudding. Hadde aldri trodd at det var godt... Men det var det. Og jeg har vel spist rarere ting også her nede.
Neste dag reiste vi ut av Medellin til en landsby (mye større enn Tvedestrand men altså bare en landsby) som heter Santa Fe de Antioquia. En veldig fin landsby til og med, med gater og bygninger godt bevart fra kolonitiden. Og så er det godt og varmt der. Der var vi noen dager, hadde møter, ble kjent, og slappa av litt også skal vi være ærlige. Men på tirsdags morgen var det bare å komme seg tidlig opp. Da var det en 10 timers biltur igjen, i retning Bogota.

Helga etter ble mindre avslappende. Da var en snartur til Cali sammen med en av pastorene her. Vi reiste kl.4 på fredags morgenen, og var heime igjen kl.2 natt til søndag. Når turen tar 10-11 timer hver vei skjønner dere at det ikke blei så mange timene i Cali. Pastoren jeg reiste med skulle jo tale på søndagsgudstjenesten...
Men vi rakk å treffe de folka vi skulle treffe, og ha de møtene vi kom for å ha. Det var mitt første møte med Cali, og jeg skulle gjerne hatt bedre tid. Det blir det sikkert sjanse til en annen gang.
Vi har en forholdsvis ny menighet i byen. Den har ligget litt nede en stund ettersom de ikke har hatt pastor. Nå er det imidlertid en ny pastor på gang, og med støtte fra den norske misjonen håper vi å få menigheten på beina igjen. Så det blir sikkert flere turer til Cali, som er den tredje største i Colombia. Den ligger ikke langt fra Stillehavskysten, i Valle del Cauca - Caucadalen på norsk. Et av mange fruktbare områder i Colombia der det i første rekke dyrkes sukkerrør, kaffe, bomull, soya og druer. For å komme til Cali fra Bogota må man passere La Linea, et fjellpass på rundt 3600 meter over havet. Det er en ”utenfor kategoristigning” på Tour de France-språket. Over 3000 meters sammenhengende stigning, og etterpå nesten like langt ned på andre siden. Man skal temmelig høyt opp i fjellene her før det blir kaldt, men på toppen av La Linea er det faktisk noe som minner om norsk fjelluft. Og utsikten er heilt grei .

P.S. Kameraet mitt er til reperasjon. Det skulle bare ta noen dager...det mer enn en måned siden jeg leverte det inn. Lenge siden jeg mistet håpet om å få det igjen til jul . Så det er sparsomt med bilder, bare et par jeg har ”lånt” på Facebook (takk Kristine).

Fikk hjelp - nå hjelper hun andre

2009-11-24T14:43:00.002-05:00

Nancy Stella Castilla Gomez er en av rundt 8000 menn og kvinner som har gått ut av rehabiliteringsprogrammene våre i løpet at de 21 årene vi har drevet rehabilitering. Men hun er selvfølgelig mye mer enn det. Hun er en av dem det har gått bra med. En av dem som fikk livene sine forandret, eller som fikk livet sitt tilbake – som Nancy selv sier. Og hun er en av dem som nå på en eller annen måte jobber sammen med oss. Flere rehabiliterte er blitt pastorer, eller jobber som ledere i menigheter og sosiale prosjekter. Nancy jobber på kontoret til misjonen.
Hvis du en gang skulle finne på å besøke oss på kontoret her i Bogota (du er hjertelig velkommen) er det sannsynligvis Nancy som åpner for deg. Og som serverer deg kaffe. Men hun gjør mye mer enn å koke kaffe og åpne dører. Halve arbeidstida bruker hun i Menneskerettighetsprosjektet vårt (som du kan lese om et godt stykke lenger ned på denne bloggen).

Det er mange grunner til at folk begynner med stoff. For Nancys del var det vold i familien, av ektemannen og andre, som gjorde at hun begynte å bruke stoff som en virkelighetsflukt. Det gikk selvfølgelig ikke bra.
Hadde Nancy skrevet bok om livet sitt ville de færreste i Norge trodd det de leste. Hun har en fantastisk livshistorie, på godt og vondt. Og lenge prøvde hun på alle mulige måter å få hjelp. Hun var innom Jehovas Vitner...hun var med i en nonnesamfunn ei stund...levde i et indianersamfunn...en periode var hun med i Hare Krisna! For å nevne noe. Men hjelp fikk hun ikke før, og Gud fant hun når hun kom til ”El Pacto” som kirkesamfunnet vårt heter. Nancy sier at ”jeg letet etter Gud, og Gud førte meg til El Pacto”.
Der har hun vært siden. Nå er hun med i kvinnearbeidet i den nyeste menigheten vår her i byen. Hun kaller seg selv en ”aktivist for kvinners og barns rettigheter”. Og slike aktivister trengs, for det er ikke overskudd på denne typen rettigheter her i landet.

I tillegg til alt annet Nancy gjør her på kontoret er hun hver dag et levende bevis på at arbeidet vårt bærer frukt, og at det er verdt alt strevet. Det er stort å se hvordan Gud kan gjennopprette det som er revet ned og ødelagt i et menneske. Nå er Nancy fri fra stoff, frisk, hun har kontakt med barna sine igjen, og hun jobber og hjelper andre som sliter med de samme problemene som hun en gang gjorde.

Norombia Teamet

2009-11-20T14:57:00.002-05:00

Norombiateamet er ingen skrivefeil. Derimot er det er team bestående av ungdommer fra NORge og colOMBIA. To fra hvert land. Diana og Jorge fra Colombia. Maria Theresa og Crister fra Norge. De befinner seg for tiden i Barranquilla her i Colombia. Etter jul kommer de til en by nær deg. I alle fall hvis du er så heldig at du bor på Vegårshei... Fra tidlig i januar og noen måneder framover skal de nemlig bo i Arendal, og være med i arbeidet i Arendal Misjonsmenighet.
Hvordan det blir, og hva de skal gjøre der kommer vi kanskje tilbake til. Det som er helt sikkert er at det blir veldig forskjellig fra å bo og jobbe i Barranquilla.
Mens gradestokken støtt kryper opp mot 40 grader i Barranquilla, blir det mange sure kuldegrader i Arendal i januar.
I Barranquilla jobber de i fattige bydeler, blant mennesker som i blant ikke har penger til mat. Og det å få seg en utdannelse er mer enn mange kan håpe på.
I Barranquilla er det alltid liv. Gatene er fulle av folk. Bråk er egentlig et mer riktig uttrykk for trafikken, musikken, gateselgerne som roper ut det de har å tilby... folk som roper og skriker i hele tatt. Det ropes mer i Colombia enn i Norge. Det må kanskje til for å bli hørt.
Er det i hele tatt liv på Tromøya (der teamet skal bo) om vinteren, når ungdommene kommer? Det er det vel ikke mange som vet noe om...

Noe er likevel likt. Samme hvor de er jobber de for å vise andre mennesker hvem Jesus er. Og utruster folk i menighetene til å gjøre det samme. For tiden jobber de mye med musikkundervisning, drama, idrett og speiderarbeid.

Vil du lese mer om hvordan det går i Barranquilla, og senere i Arendal, finner du dem på Facebook. ”Norombia Teamet” – heter de der. http://www.facebook.com/profile.php?id=100000156435544

På dåpstur i Karibien

2009-11-06T17:36:00.002-05:00

Nå i månedsskiftet oktober/november fikk jeg muligheten til å besøke Barranquilla. Barranquilla er kysten. Og på kysten av Colombia er det varmt. Veldig varmt. Men likevel er det alltid trivelig å besøke menighetene og menneskene der i byen. Denne gangen var hovedpoenget med turen å treffe et ungdomsteam bestående av norske og colombianske ungdommer som holder til i byen. To norske og to colombianske ungdommer. De svetter i varmen, men jobber kjempebra med barn og ungdom i de fem menighetene våre der.
På søndag var det dåp i menigheten i La Central. Seks ungdommer og voksne hadde bestemt seg for at de ville døpes. Så da ble det dåpstur til stranda, en halvannen times busstur utenfor byen.
Det ble en kjempefin dag. Først dåp i det karibiske hav, deretter bading, fotball og leik på stranda, mat og godt fellesskap.
Selv om Barranquilla ligger på kysten, er det et lite stykke ut til sjøen. Og det er ikke ofte folka i La Central er på stranda. Det koster jo litt penger, og penger er det lite av blant folk i menigheten. Så dagen ble utnyttet til fulle. Avreise fra kirka kl.7 om morgenen (den ble nok halv ni...) og tilbake når det ble mørkt om kvelden.

B- eller C-kjendis?

2009-11-06T15:24:00.002-05:00

I misjonærflokken er vi litt uenige i om han er B-eller C-kjendis. Men vi hadde i alle fall hørt om han alle sammen før han kom. Jeg har til og med begynt på ei bok av han en gang i tida. Forfatteren og sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen er det jeg snakker om. Han har nettopp vært i Colombia. Ikke bare Colombia, men han har besøkt "oss".
På oppdrag fra Bistandsnemda skal han skrive ei bok om et sosialt prosjekt i Sør Amerika. Av alle land valgte han Colombia, og Esperanzaprosjektet. Det synes vi er veldig gøy. Hylland Eriksen var på besøk i et par små uker. Han brukte mye tid i Esperanzaprosjektet naturlig nok. Ble kjent med de ansatte der, barna, og familiene deres.
En kveld var han sammen med alle oss misjonærer også, og prata om det å være en del av andre kulturer, og det å forholde seg til andre kulturer. Bra fyr!

Og til høsten kommer boka. Vi er spente...

21 år med rehabilitering

2009-10-27T11:00:00.002-05:00

På fredag var det stor fest i den største av menighetene våre. 21 år med rehabilitering av narkomane skulle feires. 21 år er kanskje ikke noe stort jubileum, men 20-års jubileumet i fjor ble ikke feiret. Så de tok det igjen i år i stedet. Og det var en skikkelig festkveld. Dere vet - taler, sang, god mat, fullt hus, bilder og underholdning. Og høydepunktet kom til slutt. Da ble det delt ut diplomer til alle som har holdt seg rusfrie i 5 år, 10 år, 15 år... Det var stort å se alle som stod på scenen på slutten av kvelden med diplomen i hånda, menn, kvinner og ungdommer som har fått livene tilbake. Flere av dem er nå pastorer og ledere i menighetene våre.
Det er et tungt arbeid å drive med rehabilitering. Langt fra alt går som man ønsker. Men denne kvelden fikk vi se at det nytter, og at det er verdt alt av svette og tårer og hardt arbeid.
Dessverre er det heller ingenting som tyder på at rehabiliteringsarbeid vil bli unødvendig i Colombia i framtida. Det sies at Colombia er i ferd med å gå fra å være eksportør av narkotika, til å bli en forbruker av stoffet. Myndighetene kjører sammen med USA en hard kamp mot narkotikakartellene, noe som har gjort det vanskeligere å få stoffet ut av landet. Derfor tyder ting på at mafiaen er i ferd med å rette blikket mot hjemmemarkedet i stedet.

På langtur

2009-10-06T17:56:00.003-05:00

Ipiales heter en liten by helt på grensa til Ecuador. Byene er små her i landet når det bare bor 120 000 mennesker der. I alle i øynene til folka her i hovedstaden der jeg bor. Og de har vel et poeng, det bor jo nesten 100 ganger så mnage mennesker i Bogota...

Forrige helg fikk jeg muligheten til å besøke denne byen, som ligger høyt oppe i Andesfjellene, på 2900 meter over havet. Bare en drøy times flytur, men nesten 24 timer i buss. Øyvind, Monica og jeg tok heldigvis fly. Når vi sikta oss inn på landingsstripa mellom fjelltoppene tenkte jeg på Øystein Sundes Twin Otter som ”spretter rundt blant fjord og fjell og skyer, på sightseeing i vår Herres tivoli”. Men vi landet trygt, og det ble starten på ei fin og spennende helg.

Menneskene i Ipiales er gjestfrie langt over gjennomsnittet. Pastoren (som heter Jesus) og en fyr til fra menigheten henta oss på flyplassen. Og hele helga var det alltid noen som var klare for å ta oss med ut for å vise oss byen og områdene rundt. Eller for å la oss få smake den lokale maten. Det tok ikke lang tid før vi satt rundt bordet og åt helstekt cuy. Cuy er nasjonalretten i området, og ligner veldig på marsvin. Av utseende altså. Men det kan absolutt anbefales for dere som har et marsvin eller to gående.

Siden vi var helt på grensa til Ecuador måtte vi jo benytte sjansen til å besøke nabolandet. Det virket som alt som blei dyrket og produsert i Ecuador blei frakta over grensa og solgt i Colombia, og motsatt. Selv om det strengt tatt var ulovlig. Så når en fyr tok oss med på tur over grensa var vi pluteslig med på smulgertur. Bilen blei fyllt opp med hvitt pulver (les: mel og sukker), og egg. Fyren eide 3-4 bakerier i Ipiales og var over grensa flere ganger om dagen og handla.

Hovedpoenget med turen var imidlertid hverken mat eller smugling. Vi reiste for å besøke Misjonsmenigheten i byen. For å oppmuntre pastor og menighet, og se på arbeidet vi driver. I El Pacto (pakten) som kirkesamfunnet her heter er det rundt 35 menigheter. Men alle ligger langt fra Ipiales. Minst 10 timer i buss til den nærmeste. Så det er ikke hver dag de får besøk. Men vi ble minst like inspirert og oppmuntret som de vi besøkte. For det første er pastor Jesus en fantastisk fyr. Han har alltid en vits på lager, en god en til og med. I ungdommen var det ingen ting som tydet på at han skulle bli pastor. Livet bestod av drikking og slossing i mange år. Det ble det imidlertid en forandring på for mange år siden. Han ble en kristen, og livet ble totalt forandra. I dag leder han en menighet der 150-200 mennesker samles til gudstjeneste hver søndag.

Og det er en menighet som ønsker å ikke bare samles i kirka, men som gjerne vil utgjøre en forandring i byen de bor i. Og de er i god gang. De har startet en stiftelse som skal drive med sosialt arbeid. De ønsker å jobbe med vanskeligstilte barn. De finnes i Ipiales også, som i hele Colombia. Og de ønsker å jobbe med rettigheter for kvinner og barn. Noe av det første de vil sette i gang med er å undersøke hvorfor Ipiales er den byen i Colombia med høyest selvmordsrate. Og hvilke tiltak som kan settes inn for å gjøre noe med det.
Det å ikke være seg selv nok som menighet, men gjøre noe for mennesker som trenger hjelp er noe som preger menighetene våre her i landet. Det er vi stolte av, og det blir spennende å se hva som skjer i Ipiales i tiden framover. Forhåpentligvis blir det en mulighet til å besøke de igjen om ikke altfor lenge.

Amor y Amistad

2009-09-24T18:48:00.003-05:00

Det betyr Kjærlighet og vennskap, men er ikke tittelen på en dårlig såpeserie på TV2, selv om det sikkert kunne vært det. Derimot er det noe som feires hver september måned i Colombia. Forrige lørdag var jeg invitert til ungdomsgruppa i Soacha, der de nettopp skulle feire ”dagen for kjærlighet og vennskap”. Vi skulle ha bål, fortalte de meg. Det er jo noe en gammel speider liker. Jeg møtte opp ved kirke litt for seint, men likevel lenge før alle var kommet. Jeg var litt spent på dette med bål, for her i traktene er det ikke bare å gå ut i skauen og tenne opp bål. Når jeg hørte vi skulle heim til Jessica blei jeg enda mer betenkt. Men som dere ser av bildene – når husene er lagd av murstein og takene er flate er det ikke noe problem.
Bål og marshmallows blei det, og mye kjærlighet og vennskap så klart.

Se hva som skjer...

2009-09-18T15:48:00.004-05:00

...eller følg med på hva som skjer i alle fall. Dere som ikke helt hadde gitt opp bloggen min (all ære til deg, hvis du finnes der ute...) har fått med deg at vi for tida er opptil flere nordmenn her i byen. Og alle med respekt for seg selv har jo sin blogg, eller kanskje enda bedre - hjemmeside. Så her får dere noen spennende linker dere kan følge med på.
Øyvind og Maria har en hjemmeside som har blitt jevnlig oppdatert i halvannet år nå. Slikt står det respekt av. Den finner du her http://www.torp-hoymyr.com/
Gordon og Magni kom i august. For tiden er de kanskje mer opptatt av å bli foreldre (for annen gang) enn av å oppdatere hjemmesiden sin. Men den er vært å følge med på http://sites.google.com/site/magnigordon/home
Kristine kom også ut i august, og bloggen hennes blir jevnlig oppdatert http://www.kristineicolombia.blogspot.com/
For veldig spesielt interesserte kan jeg anbefale følgende artikkel http://www.misjonsforbundet.no/sider/tekst.asp?side=557
Sånn, da letta trykket litt på mine egne skuldre om at jeg må blogge hele tiden:)

El Clasico

2009-09-14T12:04:00.002-05:00

En sjelden gang forlater misjonærene kirka og beveger seg ut i den store verden. Ikke ofte naturligvis, men forrige lørdag var en slik dag. Da var det nemlig klart for ”el clasico” på El Campin, stadion her i Bogota. Lokaloppgjør heter det på norsk.
Fotballen i Norge og Colombia er temmelig forskjellig. Men noe er likt. Det er et lag i hovedstaden her i Colombia som ligner på et lag i norges hovedstad. Millionarios (millionærene) heter de. Draktene er blå trøyer og hvite bukser, akkurat som laget i Oslo. De har mange tilhengere, høyrøsta tilhengere. Som alltid vet at ”i år vinner vi!” Merkelig nok gjør de aldri det. Sjøl om det er mye penger i omløp. Veldig mye penger – de er jo millionærene. De henter stadig nye spillere, som i alle fall var veldig gode før de kom til klubben. De får alltid spalteplass i avisene, kilometervis. De er jo ”hovedstadens stolthet”. Ser dere likheten til et lag i Norge?

En ting til forresten: Som fotballag er de helt ubrukelige...

På lørdag var det altså lokaloppgjør: Santa Fe – Millionarios. Da er det alltid fest. Et hinsides liv på tribunen, der halvparten er blå og andre halvparten er røde. 40 000 tilskuere, røykbomber, duskedamer, fyrverkeri... Og hele byens politikorps for å holde orden på alt. Og midt oppi alt dette – fotballkamp.
Åssen det gikk? Millonarios tapte 4-2. Og fansen sang at treneren måtte gå...

Og målene var faktisk veldig fine. Dere kan se de her

http://www.eltiempo.com/especialesmultimedia/fecha9/index.html

Bare trykk på "golees y reacciones del clasico...."

Alle barn har rett til...

2009-09-08T19:22:00.005-05:00

Det nyeste sosiale prosjektet vi har blant menighetene her i Colombia kan på godt norsk kalles

MENNESKERETTIGHETS-PROSJEKTET. Det høres kanskje litt veldig ut, ikke minst når det blir skrevet med store bokstaver som her. Men bakgrunnen for det hele var en undersøkelse som ble gjort i menighetene og de sosiale prosjektene for en tid tilbake. Den viste at ting som familievold, fysisk avstraffelse av barn og til og med seksuelt misbruk er noe men ikke er beskyttet fra selv om man er med i en menighet.
Undersøkelsen viste også at de sosiale institusjonene våre hadde få redskaper å bruke for å forebygge og behandle disse sakene. Den viste også at mange ikke visste hvilke rettigheter de har, eller hvordan man skal gå fram for å kreve de.

Monica Velasquez heter hun som er direktør for prosjektet. Hun lagde, sammen med en gruppe andre en prosjektbeskrivelse som viste behovene, og hva de hadde tenkt å gjøre. det ble tatt godt i mot av den norske misjonen, og det ble også godkjent som NORAD-prosjekt. Det betyr at det er den norske stat som er med å betaler for at kvinner og barn i Colombia får en bedre hverdag. Håper du betaler din skatt med glede...

Monica forteller at hovedmålet med prosjektet er å styrke og gjøre kjent menneskerettighetene, og å forebygge vold. Både blant folk i menighetene og i samfunnet generelt.Hun reiser sammen med medarbeiderne sine landet rundt og holder kurs for pastorer, menighetsledere, ledere av sosiale prosjekter, lærer og andre. Der er temaene ting som:- Forebygging og behandling av misbruk.- Kvinners og barns rettigheter- Forebygging av fysiske straff av barn.- Opplysning om lover og regler som beskytter kvinner og barn.- Konfliktløsning
Jeg spør om det virkelig er behov for dette prosjektet – vi lever jo tross alt i en opplyst del av verden i år 2009, og om de har noen resultater å vise til... Det har de så absolutt i følge Monica. Mange som har blitt misbrukt har funnet et sted de kan gå å få hjelp. Kvinner som har opplevd mishandling får hjelp til å bryte stillheten. På skolene vi driver blir det informert og undervist om menneskerettighetene.
Dette høres sikkert ikke så spesielt ut for en nordmann. Men poenget er at i Colombia er dette noe temmelig nytt. Teamet som jobber i prosjektet er nyskapere og bryter nytt land. Det er ikke alltid bare lett å ta opp sakene de gjør i et machosamfunn som Colombia. Men nødvendig er det. Jeg skjønner at det var et dumt spørsmål.

Hjemmesiden deres er http://www.tratamebien.org/ Den er jo på spansk så det er vel ikke alle som får like mye ut av den. ”Behandlemegfint” blir det på norsk. Bildene kan dere jo se på hvertfall...

Noe de også har brukt mye tid på i det siste er opprettelsen av et krisesenter. Det ligner nok på norske krisesenter, men her kalles det for ”Tilfluktshus”. Det er allerede to kvinner som bor i huset, og de har behandlet over 30 voldssaker. Det er ingen som tviler på at det er behov for et slikt tilfluktshus i Bogota.

Vi er blitt flere!

2009-08-28T17:14:00.001-05:00

Fram til i sommer var vi tre stykker i misjonærflokken her i Bogota. Det kunne nesten ikke kalles flokk engang. Nå er vi plutselig ni stykker! Alle kan vel ikke få tittelen misjonær, men de er i alle fall med i flokken. I mai kom Isak og Rebekka. De er nå mer enn 50 cm lange. Det er tvillingene til Øyvind og Maria. Og da jeg kom tilbake fra ferie i midten av august var Gordon og Magni allerede på plass, med dattera Mari. Gordon og Magni er i Colombia for tredje gang. Nå er du akkurat i gang med en treårsperiode.
Og for et par uker siden kom Kristine også. Hun skal være her i ett år. Da får hun en god smak på misjonærlivet. Og kanskje blir det mer siden…
Til høyre på bildet ser dere også Maria Terese og Crister. De har vært her ei uke, og er nå på plass i Barranquilla. Der skal de jobbe i menighetene fram til nyttår.

Tilbake i byen, og tilbake på bloggen

2009-08-25T12:17:00.002-05:00

Jeg vet jeg er i godt selskap, men det var likevel ikke slik det skulle gå – det blei stille på bloggen... Men nå skal det bli andre boller! (Fortsatt i godt selskap, jeg vet det). Men bare vent å se.
Etter en måneds ferie på Vegårshei bar det tilbake til Colombia 13.august. Først inn til Oslo, før jeg tok tidligflyet til Bogota dagen etter. En dag i Oslo i året er i grunn nok for meg. Det tar ikke lang tid før jeg begynner å nynne på ”Tur te Oslo” med Prestestranda. ”Me va på tur te Oslo, det ødla heile daen, mi begynte å bli trøtte og va leie a inaen”. Men nå reiste jo jeg aleine, og hadde ingen å bli lei av.
I fjor var Karl Johan innvadert av nigerianske damer i korte skjørt. I år var de fortrengt av skotske mannfolk, de også i skjørt så klart. Jeg vet ikke, men mye mulig det bare var forbigående, siden det var dagen etter landskampen.
Det var fint med noen veker i Norge, treffe familie og venner, slappe av og kose seg i regnet. Og så det var moro å komme tilbake til Bogota. Treffe igjen folka her, og komme igang med alt som er å gjøre. Noen har sagt at en misjonær bare er lykkelig på flyet. Enten glad når han skal heim på besøk, eller glad når han skal ut igjen. Men at han ikke finner roen noen steder. Med meg er det i alle fall motsatt. Det er godt å være på Vegårshei, og jeg trives veldig bra i Colombia. Men flyturene der i mellom kunne jag klart meg uten.
Så får dere forhåpentligvis noen drypp av hva jeg holder på med her på bloggen framover. Det er lov å håpe...

Nyttårsaften i La Vega

2009-01-13T15:34:00.004-05:00

Det gamle året forlot jeg i La Vega. Der feira jeg på nyttårsaften ute på gården til Jakobs Hus, sammen med rundt 30 barn fra prosjektet(Og andre voksne også heldigvis...). For det var temmelig livat til tider. Det er en del nye barn i prosjektet nå. Og det tar litt tid i blant og vende seg til alle lover og regler, men alt gikk bra og vi hadde en fin kveld.

Pastor Walter liker å kokkelere og han lagde bl.a kylling/pastasalat til alle sammen, som gikk ned på høykant. Senere på kvelden var det kaker og litt godteri. Det var ingen som sa neitakk til det heller.

Selv om alle blei tatt vare på og fikk mat og oppmerksomhet og alt de trengte var det noen som "sturte" litt. For i Colombia er nyttårsaften den store familiedagen - som julaften er i Norge. Så det var mange som savnet mamma...

Jul i Colombia

2008-12-23T14:09:00.005-05:00

Det er ikke jul snart i Colombia. Den har allerede vart lenge... Så fort den verste Halloween-feiringa er over kommer julepynten fram i butikkene. Det vil si tidlig i november. Offisielt tennes julelysene 7.desember. Det er Maria unnfangelsesdag, og fest-og fridag i Colombia.

Men både kjøpesenter og privathjem er godt opplyst for å si det forsiktig, lenge før den tid. Allerede midt i desember var alt av julepynt - trær, belysning glitter og juggel på tilbud til halv pris i butikkene. Som dere ser på bildene er noe riktig fint, og andre ting vel glorete, etter min smak. Det var først når jeg kom til Colombia jeg forsto at turkis er en typisk julefarge.

Jeg må jo innrømme at ingenting er som jul i Norge. Men det er jo mye som er felles da. Kjøpepresset f.eks. Du vet ikke hva "fullt på kjøpesenteret" egenntlig betyr før du har vært i Bogota en lørdag i desember. Ille.... Nye klær skal kjøpes, og gaver selvfølgelig. For de som har råd da. Det er det mange som ikke har. Aldri er kontrastene så store mellom fattige og rike i dette landet som i desember. Og det er ikke noe moro og oppleve. Takket være misjonsvenner i Norge får vi imidlertid være med å gi gaver og mat til mange fattige barn.

En annen ting som hører jula til er mat. Og du har visst lenge hva du skal ete på julaften ikke sant? Sånne tradisjoner er ikke vanlig her. Og ribbe og pinnekjøtt er i alle fall ikke vanlig. Ikke lutefisk heller.... Ting blir i hele tatt ikke planlegt så lenge i forveien her, enten det er jul eller ikke. Men det rare er at det blir jul uansett. Og enten vi er i Norge eller Colombia, håper jeg vi klarer å ha fokus på Jesus. Det hadde ikke vært noen jul uten han! Viktigere enn om det blir hvit jul eller ikke, om det blir ribbe eller noe annet, om julelysene er fine eller glorete, er å skjønne hva selve budskapet i jula er. Om han som kom og "tok bolig i blant oss". Og Bibelen sier at alle som tar i mot han gir han rett til å bli Guds barn. Julebudskapet er budskapet om Guds nåde. Om Gud som blir menneske, blir en av oss for å frelse oss. Og det eneste vi kan gjøre er å ta i mot i tro han som blei født i en liten stall julaften.

God og fredelig jul alle blogglesere!!

Konsert? Da maler vi kirka først!

2008-12-12T13:48:00.004-05:00

Hva gjør vi i Norge hvis vi skal ha konsert i kirka i Norge? Rigger opp litt lys og scene og kulisser kanskje. I Fontibon malte de hele kirkesalen! Som dere ser, hele scenen svart fra gulv til tak. Resten av kirkesalen fikk seg også et strøk, men i litt lysere farger. Det var jo ikke akkurat planlagt i god tid, så det blei noen dager med maling til langt utpå morrakvisten.

Og lys, det trenger man ikke leie eller kjøpe når de kan lages. Blikkbokser og fargede lyspærer gjør nytten. Blei faktisk veldig bra til og med. Så da blei det konsert! Full kirke. Noen kom for å få med seg konserten, andre for å se åssen kirka var blitt seende ut. Og alle var fornøyde virket det som, både med konsert og nyoppusset kirke.

En kirke bare for barn

2008-11-19T14:23:00.005-05:00

Langt sør i Bogota finner vi en helt spesiell kirke. En kirke bare for barn. Likevel tok jeg sjansen på et besøk der for et par søndager siden. Og det var en opplevelse! Hverken bygget eller forsamlingen var helt som andre kirker.

På bildet ser dere ei annerledes "altertavle". Hele veggen er et maleri av Noa og Arken og alle dyra. På langt nær den styggeste altertavla jeg har

sett. Og grunnen til at alle barna ligger på gulvet er ikke
et plutselig anfall av fallesyke. Heller ikke et resultat

av en overivrig predikant. Det er bare en av sangene som skal synges liggende.

Og når det var tid for søndagsskole var det de voksne som måtte gå ut av salen og inn i et annet rom. Egentlig bare rett og rimelig.

"Iglesia Pacto Esperanza" er navnet på kirka. "Misjonskirken Håp" blir det på norsk. Den har ennå ikke rukket å fylle ett år. Men den dagen jeg var på besøk var det nærmere 100 barn tilstede, i tillegg til noen voksne. Så det er allerede blitt en stor menighet, selv om medlemmene ikke er så store.

Barnekirka, som den ofte kalles ligger like ved Esperanza-prosjektet. Det er en slags skolefritids-ordning for rundt 200 barn som hver dag får oppfølging, lunch, leksehjelp og voksenkontakt. Nå har disse barna også fått tilbud om en kirke å gå i. Og det er det tydeligvis mange som har lyst til å benytte seg av.

Den første tiden Får barnekirka hjelp av Fontibonmenigheten. Hver søndag er noen derfra med og synger og spiller. Og ofte er det en av pastorene derfra som taler. Det blir spennede å se åssen det går med Barnekirka framover. Det er mange barn i denne fattige delen av Bogota som trenger en bra kirke å gå i.

Den første smellen

2008-11-13T09:49:00.002-05:00

Noen av dere som har vært og besøkt meg her i Colombia har kanskje venta på denne meldinga om den første smellen i trafikken. Og her kommer den. Jeg bør vel være fornøyd med at det har gått bra så lenge som det har. For trafikken er temmelig heftig og jeg vil påstå at alt som skjer ikke er like rasjonelt.
At en ligger i høyre fil når han kommer inn i et kryss betyr ikke at han skal til høyre. Det er like sannsynlig at han skal til venstre. Han lå bare tilfeldigvis i høyre fila "og plutselig kom krysset".
Og om en blinker til høyre må du ikke regne med at han skal til høyre. Kanskje skal han det, eller kanskje skal han til venstre, eller kanskje skal han rett fram... Sånn virker det for en nordboer som meg i alle fall.
Kjøremønsteret er et annet enn på Vegårshei er kanskje en diplomatisk måte å si det på.
Men når det først smalt gikk det jo forholdsvis bra. En bulka støtfanger blei resultatet på min bil. Som dere ser gikk det litt værre ut over taxien. Det er egentlig helt greit siden han hadde skylda. Akkurat det blei vi aldri enige om da. Men sånn var det altså. Siden en rettsak tar måneder og år er det alltid best å gjøre opp på stedet og bli ferdig med saken. Og da er "regelen" at utlendingen må betale. Så han fikk 170 000 pesos og beskjed om å oppføre seg i trafikken heretter. Det var ingen av oss fornøyde med.... Følg med på bloggen, det er ikke sikkert siste bulken er kommet ennå...

Ut av byen....

2008-11-07T09:18:00.005-05:00

Å bo i en mangemillionersby som Bogota kan bli i meste laget i blant for en vegårsheiing. Derfor er det alltid fint å få seg en tur eller noen dager utenfor byen. Så stemningen var stor når vi forrige helg reiste avgårde på Misjonærmøte. Først reiste vi til Medellin for å treffe Marte og Heidi som jobber der, og de amerikanske misjonærene. Og for første gang skulle jeg kjøre bil til Medellin. Det er en tur på rundt 10 timer. Opp på berget ned i dalen opptil flere ganger. Forrige gang jeg var her i Colombia måtte vi ta fly p.g.a sikkerheten. Men nå er det altså litt roligere og tryggere.

Nå er Medellin for så vidt også en stor by. Men litt færre millioner enn Bogota i alle fall. Og det var heller ikke Medellin som var det endelige målet. Det var en liten landsby et par timers kjøring fra Medellin som heter Santa Fe De Antioquia. Der var vi noen dager og hadde møter, planla arbeidet, blei bedre kjent og slappa litt av. Fikk til og med litt sol på kroppen:))

Amerikanerne er veteranene blant oss. De har vært her i rundt 20 år alle tre, og har sett mange nordmenn komme og gå. De fleste av oss norske er temmelig ferske. De har sitt hovedfokus på Medellin, og bor der. Vi holder oss mest her i Bogota og jobber her. Men en del samarbeid er det også. Vi jobber jo i samme kirkesamfunnet og med mange av de samme prosjektene. Så det var noen nyttige dager. Og fine dager...

Kurs for 40 barneledere

2008-11-06T13:50:00.004-05:00

Noe av det jeg jobber med her ute er FECEMPEC. Det vil på godt norsk si Bibelskolen eller det Teoogiske Seminaret. Her i Bogota er det rundt 30 studenter som møter ivrig opp hver tirsdagskveld og hver lørdag til bibelundervisning og ledertrening. Det er en bra blanding av unge og voksne som enten er eller forbereder seg på å bli ledere i de åtte menighetene vi har her i byen.

En gang i blant arrangerer vi også ulike kurs. Forrige helg var en sånn gang. Da var det nemlig langhelg, med fri på mandag. Det var jo Halloween på fredag, og det feires skikkelig her i landet. (Kunne sagt mye om det, for alt som skjer er ikke like bra, men det for bli en annen gang. Til neste år f.eks...skal jo være her leenge:)

Så da benytta vi sjansen til å arrangere kurs for barnelederne. Det vil stort sett si søndagskolelærerne. Det er aldri godt å si hvor mange som kommer. For hvis dere synes folk er trege med påmeldinger i Norge vil jeg påstå at de tar den enda et hakk eller to lenger her. Den beste måten å finne ut hvor mange som kommer er å ha en opptelling rundt en time etter at arrangementet startet....

Og det kom rundt 40 stk. fra sju forskjellige menigheter. Det synes vi var veldig bra! Og ikke minst moro å se at de hadde utbytte av kurset. Det var i alle fall det de ga uttrykk for når vi avsluttet på mandag.

På bildene ser dere bl.a annet Susana Vargas, som underviser underviser og deler ut kursbevis. Hun er "directora" for bibelskolen.

Ikke speider lenger men....

2008-10-01T15:42:00.003-05:00

...det heter vel en gang speider, alltid speider. Under det forrige oppholdet mitt i Colombia var speiderarbeid den viktigste arbeidsoppgaven min, sammen med resten av teamet jeg var på. Denne gangen blir det lite speiding, for ikke å si ingen ting. Likevel benyttet jeg sjansen til å besøke ei av gruppene vi startet opp for 4-5 år siden.

Jeg var jo spent på åssen det ville gå med speidergruppene når vi forsvant. De var jo temmelig ferske, og med uerfarne ledere. Moro var det derfor å oppdage at speiderarbeidet i menighetene er større enn noen gang!

En av gruppene ligger like på utsiden av Bogotá, Soacha heter den. Der var jeg på besøk en av de første lørdagene i september. Lederen der heter David. Han var vel ikke mer enn 14 år da vi startet opp gruppa, med han som gruppeleder! Egentlig altfor ung, synes vi. Men pastoren mente at han måtte vi bare satse på. Og når pastoren mente det, så gjorde vi det jo. Og vi angrer ikke på det i dag. For David er fortatt gruppeleder. Litt større er han blitt også. Dere ser han på bildet her. Ellers på bildene ser dere at speidere i Colombia driver med stort sett det samme som i Norge...

Misjonærflokken

2008-09-18T11:19:00.003-05:00

Selv om jeg trives kjempegodt i Colombia og blant colombianerne er det fint å ikke være eneste nordmann her. Det er godt å bare snakke norsk i blant. Og det er fint å samles for å ete norsk mat som pizza eller taco:)

I det hele tatt er det bra å ha noen som er i samme situasjon som meg. Jeg er nemlig ikke aleine her ute, men har noen gode kollegaer rundt meg. Og de ser dere her:

Til venstre sitter Kristin Pedersen fra Skien. Hun har "alltid" vært i Colombia. I alle fall fra og til de siste 10 årene. Nå er det imidlertid snart slutt for denne gang. I november reiser ho tilbake til Norge. På enden av bordet sitter Heidi Eritsland fra Lye på Jæren. Ho er den ferskeste av oss. Kom til Colombia for ei uke siden, og er en av to NMU-utsendinger som skal jobbe 8 måneder i Medellin. Den andre er Marte Borgen fra Skien. Ho er veteran her ute allerede. Går nå i gang på sitt andre år som utsending for NMU. Til høyre på blildet ser dere ekteparet Slåtta - med Øyvind og Maria til fornavn. De er også opprinnelig fra Grenlandsområdet, men har bodd de siste årene i Asker.

Bra gjeng!! Helt klart.

Spanskundervisning

2008-09-15T08:05:00.004-05:00

De to første månedene her i Colombia går en del av tiden med til spanskundervisning. Selv om jeg kunne brife med spansken min på Vegårshei er det ikke like lett å imponere her i Colombia. Spansklæreren min, som dere ser på bildet, sier jeg snakker som en "ytlending". Så da er det bare å stå på...

Forrige undervisningstime lærte jeg blant annet at colombianere aldri glemmer noe. Det heter nemlig ikke "jeg glemte boka i huset". De sier "boka glemte seg i huset". Det liker jeg egentlig. Alltid fint å ha noen å skylde på. Men litt irriterende også, at jeg har tatt på meg skylda for så mye som absolutt ikke var min feil...

Residensen min

2008-09-14T21:06:00.005-05:00

Barrioen eller bydelen jeg bor i heter Modelia. Den ligger sentralt til i Bogotá, ikke langt fra flyplassen. Og i grei avstand til de fleste stedene jeg skal jobbe. Men Bogotá er en STOR by, og ofte kan en stor del av dagen gå med til å forflytte seg fra et sted til et annet. I borettslaget mitt bor det rundt 2000 mennesker. Det er vel litt mer enn på heile Vegårshei. Men faktisk er det temmelig rolig her, i alle fall sammenlignet med mange andre steder i byen. For å komme inn i gata der jeg bor må man forbi to vakter, så det er ingen grunn til å ikke føle seg trygg.

Der bor jeg i 5.etasje i ei lita blokk, uten heis...men det blir vel trim av det også. Her ser dere utsikten fra henholdsvis kjøkkenet og stua. Heldigvis oppholder jeg meg mest i stua...

Da er bloggen åpnet!

2008-09-12T14:57:00.000-05:00

Velkommen til min Colombia-blogg. Her skal jeg prøve å holde dere orientert og oppdatert på hva jeg driver med og hvordan ting går.
Jeg landet på Eldorado flyplass i Bogotá 27. august. Der ble jeg møtt av både Maria fra misjonen og noen colombianske venner. Derfra bar det rett hjem til leiligheten min. Den stod og venta på meg ferdig møblert, til og med med oppredd seng! Der spiste vi pizza og prata utover kvelden. Trivelig! Det var utrolig moro å være tilbake.
Nå har jeg vært her to veker. Og det jeg begynner å få litt oversikt over hva jeg skal drive med. Først og fremst ser det ut til å bli mye forskjellig. Og det blir fint å ha en variert arbeidsdag, for ikke å si ei variert arbeidsveke. Hva den består i kommer jeg nok tilbake til mange ganger her på bloggen. Men veldig kort sagt skal jeg jobbe dels på en bibelskole og dels i mengihetene her i byen.
Foreløpig studerer jeg også spansk et par dager i uka. Jeg merker jeg har mye å lære fortsatt. Læreren min sier jeg snakker som en ytlending. Det er jo ikke så rart da, men forhåpentligvis går det an å få gjort noe med det.
Ellers nyter jeg å være tilbake i Bogotá og Colombia igjen. Menneskene, maten, trafikken...alt har sin sjarm. Moro å treffe igjen venner jeg ikke har sett på flere år.